I løpet av 1980-tallet skjedde det en eksplosjon av kreativitet i Kina. Ledet av Huang Yong Ping resulterte dette i en banebrytende generasjon kunstnere – som i dag er like aktuelle. Disse kunstnerne sto frem etter en lang periode med kulturell isolasjon og arbeidet i en lukket regional kontekst preget av en svært tradisjonell måte å skape og evaluere kunst på. Talenter ble dyrket lokalt, og progressive aktiviteter var ikke et produkt av et institusjonelt system, men snarere et resultat av viljen til å fremme kulturell dialog, utviklet i selvorganiserte spredte grupper over hele landet. Huang tilhører den første generasjonen av kinesiske samtidskunstnere som forlot tradisjonelle og formale problemstillinger og i stedet brukte mange av de radikale estetiske og konseptuelle paradigmene fra avantgarden i Vesten. Etter en kort periode med eksperimentelt maleri, orienterte han seg mot en konseptuell form for kunst, inspirert av kunstnere som Marcel Duchamp, John Cage og Joseph Beuys. Det ble lagt stor vekt på performance og transformasjon; bilder ble brent og readymade-bøker ble forvandlet til papirmasse i industrielle vaskemaskiner. Dette var viktige verktøy for å markere et skifte bort fra kinesiske kunstneriske normer og mot en ny type kunst som hverken var nasjonalistisk eller «ren» – en kunst basert på en sammensmelting av vestlige og østlige kulturelle og filosofiske idéer. I Huangs verker er individets stilling innenfor en institusjonalisert kontekst ofte symbolisert ved bygninger som representerer makt. De er ofte strukturert rundt metaforiske motsetninger: kirke/moské; kristendom/buddhisme/islam; akademisk organisasjon/politisk interesse; makt/underkastelse. Colosseum (2007), viser symbolet for det romerske imperium i terrakotta, overgrodd av trær og planter. Det er en kraftfull uttalelse om maktens skjørhet og den vedvarende dialogen mellom natur og sivilisasjon. Alle Huangs verker er lastet med intelligente og meningsfylte betraktninger om den menneskelige tilstand, og kraften i hans kunst ligger i formene, gjenstandene og materialene som han setter sammen. Disse viser til kulturelle, filosofiske og folkelige tradisjoner fra både Østen og Vesten, og er knyttet til hans avvisning av rotfestede forestillinger om identitet, politisk hegemoni og etniske forskjeller. For Huang er kultur i stadig forandring. Denne sensibiliteten er forankret i hans forståelse av buddhismen, taoismen, og I Ching (Forandringenes bok). Budskapet om at det ikke finnes noen ren kultur (eller renhet generelt) gjenspeiles i måten Huang nådeløst tar i bruk overraskende materialer og nye sammenstillinger av objekter i sin kunst. Huangs innflytelse på moderne kinesisk kunst blir stadig mer åpenbar. Han er en av de betydningsfulle kunstnerne som har frigjort landets kulturelle produksjon fra foreldede tradisjoner og setter uten tvil sitt preg på dagens unge kunstnergenerasjons tenkning og metodiske tilnærminger. Hans tiltrekningskraft bunner i det faktum at han aldri oppga kinesisk kunst og filosofi, men bearbeidet kinesiske tanker og følelser inn i en pågående dialog med den vestlige kulturen han hadde gjort til sin. På denne måten bygget Huang en bro som nå krysses av mange unge kinesiske samtidskunstnere – kunstnere som utvikler sin kunst i alle retninger.