Den amerikanske kunstneren Felix Gonzalez-Torres konseptuelle kunstverk kan beskrives som en oppheving av det tradisjonelle kunstbegrepets materialitet. I forlengelsen av 1960-tallets happenings og konseptkunstens vektlegging av den kunstneriske idé på bekostning av det estetiske objektet, eksisterer Gonzalez-Torres kunst som flyktige handlinger i møtet mellom verk og betrakter. Formalt sett kan Gonzalez-Torres verk minne om minimalistiske skulpturer. Stramme rektangulære former liggende på gulvet, lyspærer i kjede hengende i et hjørne, et glinsende forheng som deler utstillingsrommet i to. Men verkene hans mangler den bestandige tilstedeværelsen som kjennetegner den tradisjonelle skulpturen. Arbeidene er ofte basert på forgjengelige materialer, som sukkertøy eller plakater, materialer som er laget for å distribueres til publikum. Og i det øyeblikket verket blir aktivert av betrakteren, oppløses de formale kjennetegnene og ideen bak verket trer frem. Selv om materialiteten hele tiden var underlagt ideen i Gonzalez-Torres arbeider, kan man i ettertid snakke om enkelte grupperinger av verk ut fra materialer og utførelse. En slik kategori er dropsverkene hans, en annen er plakatstablene, mens en tredje kategori er de interessante portrettene som består av årstall og beskrivelser av hendelser diskret plassert oppe under taket som en tidslinje. I disse verkene blander Gonzalez-Torres personlige hendelser med historiske begivenheter og kommenterer på en interessant måte forholdet mellom det personlige livsløpet og vår felles historie. Denne dobbeltheten mellom private erfaringer og offentlig engasjement preger store deler av Gonzalez-Torres kunstnerskap. Generelt var eget liv og opplevelser hele tiden viktig for ham og flere av verkene refererer til personlige erfaringer, barndom og oppvekst. Samtidig var Gonzalez-Torres høyst privat og foretrakk i en lang periode ikke å fremheve bilder av seg selv i offentligheten. Denne gesten hang sammen med et ønske om å ikke fokusere på seg selv for sin egen persons skyld, men i stedet rette oppmerksomheten mot kunsten. Bruken av egne erfaringer går da heller på ingen måte på bekostning av en grunnleggende interesse for vår tids store utfordringer og problemstillinger. Det kan være den amerikanske våpenloven, alle avskygninger av diskriminering, både den som gjelder hudfarge og status og ikke minst hans forhold til HIV-positive. Den alvorlige og dødelige sykdommen fikk også stor betydning for Gonzalez-Torres selv og mange av hans kunstnerkolleger. Gonzalez-Torres politiske engasjement gjennomsyret hans kunstneriske virke og preget også hans forhold til kunstinstitusjonen. Som kunstner utfordret han gjerne de vedtatte grensene mellom ulike profesjoner i museet. I forbindelse med planlegging og gjennomføring av egne utstillinger involverte han gjentatte ganger museumsvaktene i formidlingen av sine verk. Slik utfordret han de vedtatte skillelinjene mellom ulike profesjonsgrupper i museet og brøt med publikums forventninger. I tillegg til sitt eget virke som kunstner er Gonzalez-Torres kjent som medlem av kunstnergruppen Group Material. Medlemstallet varierte, men noen av kunstnerne som ofte nevnes i forbindelse med Group Material er Julie Ault, Tim Rollings, Doug Ashford og Karen Ramspacher. Sammen laget de en rekke utstillinger og publikasjoner som fremdeles har en viktig posisjon blant dagens unge kunstnere og kuratorer. Det var ikke minst gruppens politiske engasjement og deres arbeid for å distribuere kunst som fremmet en sosial bevissthet som har gitt dem den sentrale posisjonen. På tross av en relativt kort karriere og et heller beskjedent antall autoriserte kunstverk favner Gonzalez-Torres kunstnerskap så mange aspekter ved 1980- og 90-tallets kunstdiskurs at han har blitt stående som en av de mest sentrale kunstnerne fra sin tid. I 2007 representerte han USA på den internasjonale biennalen i Venezia og kunsten hans stilles jevnlig ut over hele verden.