Det store bildet Train # 1 fra 2008 gir ved første øyekast inntrykk av å være et ordinært sort-hvitt fotografi av et gammelt dampdrevet lokomotiv. Jo nærmere vi kommer bildet, jo tydeligere trer imidlertid blyantstrekene fram. Når vi står rett foran verket ser vi at valørene, alle nyanser fra lyst grått til svart, er blitt til ved hjelp av blyant. Tegningen er basert på et gammelt sort-hvitt fotografi fra første halvdel av 1950-tallet som kunstneren har funnet i en bibliotekbok. I Haendels versjon er fotografiet blitt forstørret og konturene overført til papir ved hjelp av overhead, og deretter har han tegnet motivet på papiret med blyant. Verket består av to store ark som er føyd sammen på midten, tilsynelatende lett skjødesløst, og med synlig skjøte. Dette elementet går igjen i flere av Haendels verk. Karl Haendel er opptatt av det han kaller antikvariske prosesser, handlinger som tidligere ble utført ved hjelp av manuell arbeidskraft. Både tegning som håndarbeid og teknikk, og det gamle lokomotivet som motiv, underbygger dette. I en polert og digital verden fremstår dette verkets motiv og uttrykk som nærmest gammelmodig, men uttrykker samtidig en subtil kritikk av det moderne samfunnet. En gang ble togene ansett for å være fremtidens og fremskrittets transportmiddel, før alle fikk bil og før alle kunne foreta en flyreise. Det gamle analoge fotografiet ble funnet på den gammeldagse måten, ved å slå opp i en bibliotekbok, og ikke gjennom et søk på internett. For kunstneren er det også et poeng at dette gamle toget en gang ble drevet på kull, og fraktet kull eller trevirke. Samtidig er kull og tre utgangspunkt for kunstnerens foretrukne medium, tegning på papir. Dette kan i sin tur gi oss tanker om hvordan vi i dag benytter oss av og ikke minst tankeløst utnytter stadig minkende naturressurser, og den økende jakten på nye og uoppdagede områder for utvinning av ressurser som olje og gass for å opprettholde vår vestlige livsstil. Karl Haendel benytter seg av appropriasjon, slik som mange i hans generasjon av kunstnere, og disse er i sin tur influert av kunstnerne som på 1980-tallet introduserte appropriasjon som kunstnerisk metode. Felles for dem alle er at de bearbeider den store strømmen av bilder fra massemedia, reklame og underholdningsindustrien. Samtidig utfordrer de vårt modernistiske syn på kunstnerens status ved å nettopp ta for seg allerede eksisterende bilder og bruke dem som referanse og utgangspunkt for nye verk, og gi dem nytt innhold i prosessen. Imidlertid trenger ikke utgangspunktet for Haendels bilder være at de er kjente eller tilgjengelige for et allment publikum, i motsetning til f.eks Richard Prince, som gjenbruker fotografier fra media- og reklameverdenen, eller Cindy Shermans arrangerte Filmstills. Fotografiene Haendel bruker som utgangspunkt kan ofte fremstå som løsrevet fra sin sammenheng, og gjerne tilfeldig valgt. Gjennom hans kunstneriske metode får imidlertid bildene nytt innhold og mening. På denne måten kan han sies å være kunstnerisk beslektet med den langt eldre tyske kunstneren Gerhard Richter, som Haendel nevner som inspirasjon, og som også bruker fotografier han henter fra bl.a. media som utgangspunkt for maleriene sine. ALH