Peter Blake (f. 1932) er en typisk representant for 1950- og -60-tallets pionergenerasjon i britisk popkunst. Han markerte seg tidlig med særegne kollasjer hvor motivene var hentet fra de mest ulike kilder. Helt fra ung alder lot han seg inspirere av alt fra folkekunst til pubskilt, tegneseriefigurer og Hollywoodstjerner. Gjennom hele sin karriere har Blake returnert til de samme figurene. Elvis, Tarzan og Robin Hood, tre ikoniske figurer fra amerikansk og britisk underholdningsindustri, opptrer gjentatte ganger i hans bilder. Maleriet Tarzan, Jane, Boy and Cheetah (1966-75) kretser rundt fantasiheltens familie. Dette er ikke en kollasj, men et rent maleri som riktignok har flere kollasjliknende elementer. Mikke-Mus-tallerkenen på hyllen kunne for eksempel like godt vært klippet inn i bildet. Det samme kan vi si om svart-hvitt fotografiet som forestiller Johnny Weissmuller, Hollywoods legendariske Tarzan. Alt sammen eksisterer bare som maleri, og dermed blir alle personene like oppdiktet, og miljøet som er skildret blir et sammensurium av kunstighet. Det borgerlige miljøet oppleves som en underlig kulisse for den særegne familien. Figurene opptrer stivt oppstilt som foran et kamera, eller hensunket i betraktninger over egen kroppslighet. Det er noe foruroligende over mangelen på interaksjon og det at personene tilsynelatende befinner seg i ulike bevissthetstilstander. De ulike malemåtene som er benyttet, det strengt fotografiske opp mot de mer utpenslede, større penselstrøkene gjør sitt til at bildet oppleves å romme flere fortellinger.