Big Orange Planet, 2005, 2006
Carroll Dunham
Amerikaneren Carroll Dunham (f. 1949) startet sitt virke som maler i 1980-årene og arbeidet i stor grad med abstrahert kunst, før han i 90-årene utviklet et formspråk av organiske former med menneskelige kjennetegn. Dunham er kjent for sine grafiske og semi-figurative malerier som kombinerer en tegneserieaktig tegnestil med sterke, kromatiske farger. I maleriene hans synes kroppsdeler og merkelige grunnformer å dukke opp fra skarpe fargefelt. I maleriet Big Orange Planet (2005-06) ser vi, som tittelen forteller, en stor oransje planet. Rundt om denne kloden, blant trær og hus, dukker det opp en rekke små figurer som opptrer sterkt animerte i frekke positurer. Mens noen av disse ansiktsløse figurene er engasjert i eksplisitte seksuelle eksponeringer, utøver andre aggresjon og voldelighet og retter våpen mot hverandre i uforståelige konfrontasjoner. Som en absurd syntese av disse to aktivitetene er formen som svever over planeten, som på én gang kan fremstå som både en fallos og et våpen. Figurene i maleriet kombinerer rå seksualitet med komisk aggresjon. Dunham er kjent for denne type malerier fylt med psykoseksuelt innhold og angstfylt og aggressiv energi. De demoniske tegneserieaktige figurene er overalt i bildene hans. Den oransje planeten fremstår som et dystopisk univers; et kaos av erotiserte former og figurer, aggresjon og seksualitet. Dunham tilhører samme generasjon malere som Sigmar Polke. Allikevel sammenlignes han heller med kunstnere som Roberto Matta, Jean Dubuffet, Cy Twombly eller også de surrealistiske malerne på grunn av sin interesse for å utforske maleriet som en arena for psykologiske dimensjoner. I forbindelse med Dunham refereres det ofte til Philip Guston, som var en stor inspirasjonskilde for figurative malere med ekspresjonistisk tilsnitt. Den tegneserieaktige kvaliteten fremkaller tanker om popkunst (se Andy Warhol) og andre populærkulturelle uttrykksformer som graffiti (se Aaron Young). Innholdsmessig kan også Dunhams seksualitets- og aggresjonsdrevne figurer påminne om verk av Marcel Duchamp og Francis Picabia. I sine verk bruker Dunham elementer fra sjangere som abstraksjon, figurasjon, surrealisme, graffiti, pop og tegneserie, uten å fastne i noen av dem.
